Jeg er en laks

Laksen kan settes ut i en elv når den er barn og vender tilbake der den har vokst opp. Det er ikke fødestedet i plastkaret den husker best, heldigvis, men der den trådde sine barne og ungdomssko, før den slapp taket og dro ut i verden.

I en mannsalder har jeg svømt rundt  og gjort forskjellige aktiviteter og arbeid som jeg har følt meg hjemme i. Men så fikk jeg et "spett" gjennom hodet og kunne ikke tenke så mye mer. Aktiviteter som jeg likte å gjøre gikk med et nødskrik på innlærte rutiner. Alt samvær med mennesker ble slitsomt. Mat ble en kjedelig greie. Tensionshodepine, sa legen. Det var bare å legge seg død, dvs, den aktive delen, resten gikk på autopilot. Det å gå en tur forværret tilstanden. Stadige støt opp gjennom ryggraden forplantet seg frem i frontallappen. Nå begynner det å bli et år på det settet. Hodeverket kommer og går, men verden består.

Verden ble enklere med færre ting i hodet. Uten gleder i aktiviteter, kom en ny himmel frem. Gjennkjennelsen av barndommens dal. Vi var på Lista 17.mai. Fargen på himmelen, steiner, vind og vær. Her har jeg vokst opp og blitt ropt inn til middag. Minnene er blitt klare igjen. Jeg følte meg hjemme for første gang på 40år. Måtte flytte herfra som 18åring. Etter det var det bare å klare seg selv.

Men en laks finner alltid tilbake til elven, takk for det.

Kommentarer