Fastnet race 1979

Det var i 1979, at det skjedde, det som måtte skje før eller senere. Målereglene hadde fremskaffet båter som ble raskere, men det gikk på bekostning av sikkerhet. I hovedsak ble kjølene mindre og skroget bredere og flatere. Flere båter gikk rundt og la seg på rygg. Det ble gjort en undersøkelse i etterkant og det ble en diskusjon som gjorde at man forlot "ton"- og "IOR"- systemet. I undersøkelsen legger man mye skyld på seilerne, istedenfor på båtene.

www.blur.se/images/fastnet-race-inquiry.pdf

Og det som er virkelig rart, er at det er lite opplysninger å få tak i om hvem som klarte seg i stormen. Her er mye fokus på ulykkene, men det var faktisk en (1) av 68 båter i klassen 21-22,9fot som gjennomførte racet.

Det står ingenting om hvordan de greide det, ingenting om hva slags liten båt som kunne klare dette.

Dette minner meg om stormen i 2008, Shetland race. Vi klarte det fordi vi hadde trent på det. Visste hvilke seil som fungerte, hva slags mat, hvordan drikke, hvordan få båten til å fungere uten strøm, hvordan hvile. Ingen spurte om dette, vi fikk bare kjeft....

Det er ingen som vil åpenlyst gå ut med hvilke båter som er mindre bra på sjøen. Det er alltid noen som skal leve av å selge disse båtene og vi vil ikke ta levebrødet fra dem. Det er lettere å gi båtene en C-kategori, dvs max 12m/s vind og 2m bølger. Dette er ingenting. Selv inne i en fjord får du lett 17m/s.

Samtidig er livet til mennesket alt for kort til å kunne sanke seg erfaring om alle slags båttyper og sjøverdighet. Det blir til at gammel kunnskap blir hengende lenge i og er ikke nødvendigvis særlig bra. Produsenter snakker også lite sammen, for de konkurrerer om det samme markedet. Det betyr mest for kjøperen hvordan båten ser ut. Lite vet han at forskjellige måleregler for regatta har bestemt designen opp igjennom årene. Det er ikke krav til sjødyktighet som har bestemt design.

Pris har også bestemt hvordan båten skal produseres, f.eks. er det rimelig å lage et rundt skrog uten kjølprofil og så skru en jernkjøl utenpå dette. Jern er dyrt, så da blir denne gjerne lett. Da får vi en stor båt med masse plass til familien, men som rister og slår i sjøen.

Fart har vært en drivende faktor for hva som vil kjøpes. Det er fantastisk å vinne en stor regatta, og for å oppnå dette er det mange som står i dusjen og vasker seg med tusenlapper som skylles ned i sluket. Det er som å klatre: du er helt konge til du faller. Vi kan kalle det en genetisk fallgruve.  Vi ofrer sjøverdighet for å ha litt flaks og dermed kan vinne.  IOR båten ble mer lignende på store joller som kunne kantre og bli liggende på rygg. Dagens store båter er bedre hvis ikke kjølen faller av, og det kan den gjøre. Kjølblader som gir minst motstand er tynne sverd - og de ryker.

Men for å kunne oppleve vill og euforisk seiling, må det nesten bare være slik. Det er mange sterke meninger om hvordan ting burde være, og like mange båter.
Men det er pr. idag nesten umulig å vite om en ny båt er en ekte klasse A båt eller en fake. En Bavaria kan gå opp i limingen og alt inni vil bevege seg i forhold til skroget. Noen eldre båter blir skrytt opp i skyene, men erfaringene er sjelden helt objektive. Når vi møter stormen, blir noen panikkslagne, noen tror på båten som en slags gud, noen spyr og oppfatter ikke stort. Hvordan skal man klare å gjøre objektive erfaringer? Denne boken oppsummerer frem til 1986.


Siden førstegangskjøpere nå kan velge å vrake i billige IOR båter, burde de vite at dette er ikke havseilere, men ganske greie fjordseilere.

Jeg har gitt opp. Det er bare å innrette seg etter hva båten er god for og ikke tro at den er noe bedre enn det. Det viktigste er allikevel å få seg en god tur, få seg litt frisk luft og se utover vannspeilet. Kan ikke båten seile over havet, så får vi seile over fjorden.

Kommentarer