På botten av sjøen, i en undebar drøm....

Våknet langsomt og skjønte hvorfor jeg jobber med det som jeg gjør. Vanskelige ungdommer, protesterer, utfordrer, lar seg lede av andre dårlige ungdommer, tar valg de egentlig angrer på, men gjør det, idet de har funnet noen meningsfeller som de kan gå sammen til helvete med.
Jeg kjenner det på pulsen, på meg selv, jeg vet hva det er å kjenne mismot, kjenne seg utstøtt, kjenne forvirringen. Hvorfor kjenner jeg på disse følelsene? Livet bare ble slik, jeg ble utstøtt tidlig. Men gode mennesker på veien ga meg livet tilbake. Livet blir aldri A4 likevel, til det er skaden for stor.  Kjemien mellom foreldre og barn kan være vanskelig. Barna har ikke valgt sine foreldre og foreldrene må ta det som kommer. Ikke alle foreldre er modne for oppgaven. Jeg kjenner fortvilelsen, kan ta på den, og slippe den. Vi alle er blitt unnfanget og har fått utlevert vårt eget liv og har en plass i universets sjakkbrett. Verden er nå litt rar, er det en som trenger hjelp, er det alltid en der som kan hjelpe.

Oppgaven for meg er å se mulighetene hos ungdommene og vise at det går an å realisere dette. De blir levende prosjekter som utvikles underveis. Oppgaven blir å kunne inkludere mennesker som er utstøtt, se forbi den negative adferden som de har lagt seg til og se skaperverket som ligger i bunnen. Det er egentlig enkelt, det er bare å se gjennom hjertet,  akkurat nå er det vanskelig.

Synd med denne hodeverken som ligger som et grått teppe over livet mitt. Det er litt vanskelig å  se mulighetene, kanskje det er derfor noen gamle menn blir sure gubber - for mange vondter?

Kommentarer

Populære innlegg