Uorganisert seiling!

Nå er det snart to år uten regatta.Og hva er forskjellen? Jo, alt papirarbeidet (på nett). Ikke tenker jeg på LYSbevis, lisenser, påmeldingsavgift. Det er utrolig mye melking av båteierne i dette systemet. Da jeg går på fritidsbåtskipper-kurs, kommer jeg i kontakt med noen regattaseilere. Sjønner at behovet for å være med, er av eksistensiell art. Viktig for dem som er med. Det var også gøy å vinne den første og siste regattaen vi var med i.

Regattaseiling er spennende uten å være direkte fysisk krevende. Etter å ha søkt spenning hele livet, tar kroppen hevn og lager trange nerveforhold i nakken. Dermed oppleves all spenning som migrene.
-Det å unngå at store hvite eggeskall skal knuse mot hverandre under en regatta, er intenst.
-Det å sige langsomt forbi en konkurrent -
-Det å ha båten regattaklar og inntrent foran en havseilas-
-Det å få et urettmessig høyt LYStall er utrolig irriterende.

Disse fire faktorene skaper mer stress enn glede hos meg. Det hjelper selvfølgelig å si til seg selv: Dette gjør jeg for moro skyld. Men det er allikevel for mye stress.
I tillegg blir det vel mye fokus på utstyr, som gjerne er godt nok, men kunne vært litt bedre.

Hva står igjen: 
-Seiling som bevegelsesterapi.
-Liten hytte med sjøutsikt og egen strandlinje.
-Mye sol.
-Mye luft.
-Ser mange nye steder langs fjorden.
-Tenker ikke så mye på utstyr lenger.

Bevegelsesterapien er interessant. Ifølge "Seaworthiness, the forgotten factor" responderer vi positivt på lett vugging med bedre årvåkenhet og ytelse. Etterhvert som det blåser mer, blir vi dårligere, og ender opp med å ikke kunne gjøre noenting når det er skikkelig huskestue.

Også er det viktig å se at tar man noe vekk, får man plass til noe annet. Fra å være regatta, blir seiling mer tur. Og at "hvor" man seiler, blir viktigere. Det er gode følelsen av å være flere sammen på fjorden, som ikke er så lett å erstatte. Har tenkt tanken på at hvordan bare få med seg plussene? Jo, kanskje ved å melde seg på en turregatta og seile litt bra allikevel. Liker ikke å planlegge en tur i møkkavær. Det går også an å plotte ut et sted som arrangerer dans på bygda og seile dit, få med noen seilevenner og ta en felles start. Så kan man avpasse farten til hverandre og søke å holde følge. Dette var visst mer vanlig før med såkalt eskaderseiling. Idag er fokuset mer på båter som er over 30fot. De får bare ikke plass i en liten bygdehavn.

Fokuset på fart har også vært både utviklende og ødeleggende. Som Chris Sayer (minitransat) sa i Puerto Calero 2003: Enhver regel vil gi pluss og minus til båtens egenskaper. Siden båtene blir laget for handikap seiling, trenger ikke arkitektene å holde seg strikt til reglen, eller hva?  Det er kanskje mer innfløkt å tegne en båt som skal gi best uttelling i et handikapsystem. Siden Johan Anker spesiallagde båter etter regel , har reglene skapt båter. Det er ikke vær og vind, sikkerhet og komfort, men fart og handikap som ruler. Dette gir meg en grunnleggende usikkerhet i forhold til moderne båter, hva tåler de egenlig. Leser man brosjyrer, får man bare plussene, Ved salg, vil alltid det negative dekkes over. Bavaria 42 forsvant fort fra markedet pga dårlig kjølfeste. Det er også så mange forskjellige  båter der ute, laget i små opplag, så det er nesten umulig å få tak i gode annenhåndsopplysninger på litt sjeldne båter. Minitransaten var overraskende godt konstruert og tålte utrolig mye juling. De på land regnet med at vi var gått ned.....

Kommentarer