Shetland - Bigwall?

Shetland - Bigwall?

Det er noen som har erfart begge deler og skjønner kanskje hva jeg her vil frem til. Bigwall er en klatreur med overnatting i veggen på vei opp. Minste bigwall er ca 200m og den ligger i England. Mest vanlig er rundt 1000m. I Norge har vi Kjerag og Trollveggen som de mest kjente, USA har Yosemite, med mange vegger. Det å være på en fleredagers tur, gjør at du må leve underveis, ta vare på deg selv med mat og klær, kjenne dine grenser og vite kroppens signaler. Success får du først når du kan planlegge og gjennomføre en tur etter evne. Før det, går det på flaksen, og det at du faktisk ser at du har faktisk mer å yte enn du kanskje visste. Etterhvert opparbeider du en stayer-evne utenom det som er normalt nede på bakken.

Denne stayer-evnen skiller klinten fra hveten. Den synes ikke utenpå skinnet, kan ikke dokumenteres i en klatre-CV, men den er smittbar og overføres fra venn til venn.

På havet gynger det ustanselig, alt du gjør er vanskelig. Kvalmen, sjøsyken sitter 5cm under drøvelen og kan sette deg ut av spill på et blunk. Båten skal fremover, og ved aktiv bevisst handling, skjer det. Gir du opp, blåser seilene i filler og masten brekker.

Det å være på en gyngende kork, kan umulig være det som vi er skapt for. Hjemme kan jeg sette opp data og GPS, skrive notater og brev. På havet er jeg dum som en torsk, skjønner ikke hva som er galt og klarer ikke notere logg eller lese noe. Gyngingen gir meg samme følelsen som om jeg er spysyk etter litt for god fest. Og det varer 2dager etter seilasen før sengen hjemme står i ro.

Å seile er ikke en permanent livssituasjon for meg. Jordomseiling er ikke aktuellt. Men noen dager på havet er virkelig en utfordring, en slags gjenfødelse. Det er en verden som ikke består av regninger og plikter. Det er fysisk krevende og utfordrer utholdenheten, nesten som på en Bigwall. Og det beste er kanskje at kona ikke har dratt fra deg når du kommer hjem igjen.

Shetland race 2013

Turen bort var en drømmetur med lette vinder og sol. Turen tilbake var også ganske bra, men vi hadde et heftig plaskregn om natten. Vi brukte rundt 29timer hver vei. Jeg var fortsatt bøyd sardin etter 48timer i krillen, men ryggen kom seg gradvis underveis. Heldigvis var jeg ferdigspydd og klarte meg bra uten sjøsykeplaster. Men jeg må innrømme at med to heftige røykere ombord, var det en utfordring å finne friluft til nesa. De ble å flytte på seg litt av og til. Hjemturen var som en gammeldags tur på byen, høy stemning med mye røyk og øl (ikke for meg da). Cockpiten fløt av komprimerte ølbokser etterhvert. Da vi fikk mobildekning og kunne konstatere  at vi var første båt, var stemningen elektrisk. mens stemningen bortover var mer preget av gjeng voksne menn som ikke kjente hverandre og utprøvet hverandre, var tilbaketuren mer i samarbeidets ånd. Med enda mer trening, kunne kanskje dette bli et team som ville være vanskelig å slå. Skipperen Kenneth hadde møysommelig sett på vindprognosene og valgt en linje som skulle vise seg å være et vinnerspor.

Vi seilte bra tilbake og kom som nummer 2 i mål. (Se tracking.) 7min etter første båt "Fritt fram". De hadde bedre handicap, så det må nesten ha vært sekunder om å gjøre på korrigert tid. Det ble en andreplass. Ikke værst for en turseiler med 2 dasser og fullcomfort kjøkkenbenk. Men bak det comfortaktige utseendet inni, skjuler det seg en rå konkonkurransebåt med en helt moderne konstruksjon.

For å skjønne hvordan disse båtene kan seile fort, kan vi se på skrogdesignen og en video av Pogo 30. Båten er relativt flat under og må seiles på kant for å få mindre våt flate. Den store bredden gir mer formstabilitet, og vekt på ripen gir også store utslag. Vannlinjens bredde ender opp i et skarpt hjørne bak. Dette gir en slags katamaran seiling på et skrog. Masten står mer midskips for å gi mer seil. Det går fort og den opplevde vinden blir som kuling, selv om du seiler i bris.



Strykejernet Pogo 30 (video).
Denne båten viser en moderne tren med heftig regattaseiling i bunn. Putene inni båten er mer i veien enn funksjonelle. En liten lettvindseksjon i videoen viser at  man kanskje godt kan familiecruise med den, men da må seilarealet avpasses deretter. Uansett vil Grand Solei 40 0g Pogo 30 appelere til regatta. For å gi opplevelsen av trygghet og ro underveis, er det bedre med flere tonn i båten. 

For doublehanded kreves det mer bly i kjølen for å kompensere for manglende mannskap på ripen. Jeg snakket litt med eieren av GBR 1958    VANDAL. 
Denne båten er laget for doublehanded seilas, er 32 fot veier 3,2t og er relativt smal. De får ikke full utnyttelse av vannballasten da, men alt i alt er båten et smykke på sjøen. Lett å seile, enkelt rigget, veldig solid. De laget og rigget etter handikapregler, men etter den siste norske, må de konkurrere med Elan 37, som er 5 fot lengre, og det er ikke lett. Rolf Hermansen i Hanna Marie, sier at når det blåser lette vinder, seiler de bra. Stor sjø stopper båten. De har vel gjort det som kan gjøres for at båten skal seile optimalt. Hvis de ikke vinner, så må det skyldes feil taktikk eller grov sjø.

Følelsen av Grand Solei 40
er at det pusher gjennom bølgene, Med lette bølger føles det behagelig, med større bølger, er det mindre behagelig, men det er mye duk og stor kraft. Det er naturlig å sitte på ripen å seile båten på kant som en jolle. I finvær er det best å seile på lusene i forseilet, i møkkavær er det greitt å bare se på standby-displayet til autopiloten og føle etter trykket i båten. Det skal være litt rorpress, mister man det, mister man også helt kontrollen på båten. 

Hypotermi er en reell trussel med flere sammenhengende dager på sjøen, og det er lett å se at de som seiler shortedhanded og har doghouse, har en mye bedre komfort enn de som henger på ripa i en svær jolle. Men vi tåler rundt 24timer.  

Men med handicap er forskjellene små og på 200Nm er det viktigere å treffe taktisk enn å ha et gunstig måltall. Men har du en rask båt, har du også større sjanse for å treffe værmeldingen mer nøyaktig. Dessuten kan det være en fordel å komme i mål før kl 2000 om kvelden og vinden løyer. Dette har jeg opplevd flere ganger. Det er også viktigere å treffe taktisk enn å ha verdens båterfaring, dessværre. Hvis det er en rett frem seilas, slik vi hadde bortover, vinner de som fortjener å vinne. De som har trent og øvd som team. Nå hadde to av oss seilt denne båten tre ganger før i Shetlanfd race, men det er mange seilere som har mye mere sjømil i båten sin enn oss.


Skipper Kenneth

Ricky Strongman

Erling Navigator

Et liv på skråplanet er ønskelig






Endel av mannskapet, Johan, Eldar, Ricki, Kenneth (skipper). Vi var tilsammen 7stykker.


Tor

Alibi

Scalloway


West Burra







Tor var en suveren kokk, som disket opp med mat underveis når vi trengte det som mest.

Shetlandfæringen har fått nye interesse igjen og har nå fire båter i Lerwick. 

Gamle båter kan jo fortsatt brukes.

Johan i vinnerposisjon. Nytt museum i Scalloway.  Stor Shetland-larsen avdeling.

West Burra var eksotisk ut mot Atlantern. Tors sønn var 30 år idag. Han begynner på en hilsen.

Festivaldag. Så at de er ivrige bruker av reinskinn.

Ved stranden på West Burra. Det var en som hadde god kroppsvarme (Johan). Jeg hadde på stillongs.

Stranden mellom Queens hotel og Boating club.


Sydspissen. der var det fuglefjell og heftig strømsjø. Eldar måtte bare kome litt nærmere kanten.

Kurtise.

Denne lundfuglen lot seg velvillig avbilde.

De bygger nytt spisested med overnatting på fyret, som ligger oppå toppen. Det kan være værdt et besøk.


Nesten Oseberg, det gikk for seint.

Da var vi hjemme igjen etter 2 døgn på sjøen. Det gikk for seint. Vinden kom rett fra vest og vi hadde 148Nm igjen. Fremdriften (VMG) var 1,6kn.  Det ville bli 10 døgn før vi landet i Lerwick.. Det var også meldt et stillebelt nærmere Shetland. Så det var ikke noen morsom avgjørelse, men det er ingen laubær å hente, så jeg tar heller turen en annen gang. Nakken var heller ikke god.

Vi hadde endel flott seiling underveis. Ut fra Glesvær i kuling med tryseil og mesan. Ekstra avstiving av masten. Den er for dårlig staget fra før og bøyer. Etterhvert forsvant vinden. Det kom en lettere vind og vi hadde flott seiling med alle kluter satt. Beste var med 1.rev. Da tåler masten endel. Det ser ut som om det går fort når vi seiler 3,5kn. Haha. Maksfart på kryss er 4kn. På slør får vi 5kn og litt over.

Hjemover måtte jeg bare hvile og satte kun gennaker. Tok ned alle andre seil. Da seiler båten nesten av seg selv. På 20 hvileminutter måtte jeg dra i styre tampen et par ganger. Når seilet blafret, den ene veien, når jeg fikk vind i trynet, den andre veien. Åpnet ikke øynene engang. Eggekokeren vekket meg, men avogtil var jeg langt inni søvnen. Vår uthvilt da jeg landet i Glesvær igjen.

Tok buss hjem og hentet bil og henger. Avtale om å være med Kenneth O Aase imorgen.

Før avgang, mye tungt utstyr som skal med. Mye ladeutstyr og batterier. To soveposer, en lett for bruk underveis og en varm for bruk på Shetland, vanntett pakket.

Sjøsetting på Glesvær.

Det gikk rett fra bilen og ned i sjøen.



Det var litt kuling utover, og det var greitt å teste ut i starten. Stabiliteten var bra og stormstorseilet sto fint med de nye stagene på masten. Litt skremmende var det i begynnelsen når krillen ruste litt sidelengs når den ble truffet ved brytende sjøer, men jeg slappet mer av etterhvert. Det skjedde lite dramatikk.

Her ser vi doble vant. Det ekstra undervantet var helt nødvendig for å få masten til å stå og ikke bøye sidelengs.

Spotsenderen virket gjennom plasten. Den bruker 20min før den er ferdig med å sende posisjonen. 





Regn. Jeg er tørr. Rekker alt innenfra. Kan også skylle pissebøtta fra luka.

Noen store skip, men det var mest nærme kystlinjen. Litt lengre ute, var jeg helt alene lenge. 


Soving ute i luken. Presenningen var suveren for å holde vind og regn ute. Jeg kunne også se ganske bra gjennom den ved å legge den litt i fasong rundt hodet, og den har ikke noe vindfang. Det er fristende å montere et plexiglassvindu i den for å se bedre.
 


 Noe av den beste seilingen. Fulle seil og stabil, lett bris. Neste ingen dønninger. Vinden dreide etterhvert rett vest og løyet. 

Det er vel omtrent her jeg snur.





Gennakeren er satt for hjemtur. Her var jeg godt sliten med hodeverk deluxe. I motvind har jeg kunnet hvile. Men mede vind aktenfor er det vanskelig Disse seilene måtte styres.


Storseilet og mesan måtte ned etterhvert for å få krillen stabil i medvind. Istedenfor seil, var det best å bare ha noe drit foan masten som bare dro båten nedover medvinden. Seil som skjærer er bare tull. Kunne tilslutt legge meg flatt for å hvile nakken. Det var deilig. I løpet av 15min skar Miranda opp i vinden en gang og ned en gang. Liggende med styresnoren i hånden dro jeg den til meg når jeg fikk vind i ansiktet fra luken, og skjøv den fra meg når jeg hørte blafring. Det gikk automatikk i det og etterhvert fikk jeg dreis på søvnen også.
 

Utkikk hvert 15min med batteri-eggekoker fra Biltema til 35kr. (Den gir seg ikke)

Begynner å bli noen timer.



Siste innseilingen i morgentimene på  blankt hav. Krillen suser avgårde på små vindpust i 2,5kn.

Perfekt bord for en liten frokost. Har drillet hull for koppen. Har her kokt kaffe for første gang underveis. 





Erfaringer: Pizza og tomatmat er ikke noe godt for magen. Nøtteblandinger, kjeks og vann er bra. Må også finne stillinger og rutiner som tar vare på ryggen, så jeg ikke blir så forbannet sardin-i-boks. Mye sitting knuser korsryggen.

5mc 28 Nissedal

Startet egentlig på Hægefjell og dro deretter ned til Søftestad camping og seilte/sykla nordover til Vrådal. Skal oppdatere her med bilder ...